Haloiii - Hanoi

HALOIII - HANOI

Alle meldinger må leses. Og teksting av nye meldinger foregår der det passer best.

Etter tre dager i Vietnams hovedstad Hanoi, er det trafikken som huskes best. Scootere over alt. Fra alle retninger. 

Med bærten klar. Det tutes, og tutes og tutes litt mer, slik at absolutt ingen bryr seg om en tut eller to. Grønn mann og fotgjengerovergang er som veiledende å regne. Ingen stopper når du vil over veien.

Heldigvis gjør trafikkmengden at farten er lav. Her er det glidelåsgåing som gjelder. Slalom mellom moped og mazda. Det går faktisk bra, men i lengden er det litt slitsomt med all lyden, og at man alltid må se seg for. 

Men hyggelige, det er de vietnameserne. Vi har ennå ikke møtt noen som er sure og sinte. Har heller ikke blitt forsøkt lurt (selv om to brasilianere på hotellet fortalte at de måtte betale 10-dobbel pris for en drosjetur....).

Ellers er byen en blanding av gammel fransk koloniarkitektur, til dels svært fin. Og en gamleby med et virvar av smale smug, matlaging på fortau, barer, restauranter og spa. Og scootere. Overalt.

Hanoi Hilton - hotell i særklasse

Maison centrale - fengselet som ble benyttet av
de franske kolonistyresmaktene. Men, som ble like
godt kjent som Hanoi Hilton. Her ble amerikanske
piloter plassert etter at de ble skutt ned
under Vietnamkrigen.

Det gamle fengselet har blitt et museum. Her finner
du forskjellige utstillinger som forteller historien
fra tiden Vietnam var under fransk styre, og mye
fra 1957 til 1975 - Vietnamkrigen. Her bak lås og
slå bak fengselsmurene.

«Maison centrale», eller på folkemunne «Hanoi Hilton» er nok ikke det man ser for seg. Dette fengselet ble bygd under kolonitiden mens franskmennene regjerte i Vietnam. 

Den fryktinngytende giljotinen har fått en sentral
plassering. Her ble mange hoder skilt fra kroppen, og
Rullet ned i sinkbaljen. Derfra var veien kort til
en staur, der hodene ble plassert, til skrekk og advarsel.

Her hadde de også en fryktinngytende giljotin stående, og her ble mange hoder skilt fra kroppen. Hodene som forlot skafottet rullet på en «skånsom» måte ned i en sinkbalje, før de ble festet til en staur og stilt ut til skrekk og advarsel.

Men, det var nok helt andre ting Maison centrale ble mest kjent for. Og av en helt nyere dato. Derav navnet «Hanoi Hilton». Hit ble nedskutte amerikanske piloter fraktet etter at de ble tatt til fange, den mest kjente av dem var senator John McCain, og her bodde de helt til Vietnamkrigen i 1975 så sin ende. I avtalen som ble inngått med Amerika het det seg at krigshandlinger og bombing skulle stanses. Amerikanske soldater skulle forlate landet og de amerikanske fangene skulle frigis.

Dette fengslet er åpent for besøk og blir ofte valfartet av turister på tur. Her kan man lese og se noe av det som skjedde gjennom kolonitiden og under krigen. I vietnamesiske øyne heter det ikke Vietnamkrigen men Amerikakrigen. 

Det var heller ikke fritt for at man fortsatt kunne lese mye propaganda om krigen og den måten vietnamesiske soldater viste et nasjonalistisk og heroisk mot gjennom alle krigsårene. Et godt eksempel på det var da den og den vietnamesiske trofaste frontkjemper, med navns nevnelse, skjøt ned den amerikanske jageren og piloten ble tatt til fange. Suksesshistoriene omtales og roses opp i skyene. 

Det antas at mer enn to millioner vietnamesere ble drept i løpet av krigsårene, mens nesten 60.000 amerikanske soldater falt.

Ho Chi Minh

Den kjente lederen av Nord-Vietnam, ligger balsamert i et pompøst mausoleum i Hanoi. Selv ville han kremeres, men det passet nok ikke inn i en nasjon som trengte helter å bygge landet på. 

Ho Chi Minh, lederen i Nord-Vietnam som aldri fikk oppleve slutten på Vietnamkrigen.
Han døde noen år før krigens slutt.

Vaktholdet er strengt med staute karer i hvite uniformer som passer på at ingen turister krysser sperrelinjene. 

Mausoleet er kun åpent fram til 10:30, litt i tidligste laget når man er på ferie, så vi så det kun fra utsiden. Bygget, sammen med parkområdet rundt, inkludert en buddhistisk pagode, var storslåtte nok i seg selv.

Inne fra pagoden (tempelet) like ved mausoléet til Ho Chi Minh. Overdådig og fargerikt.

Men lufta ute var ikke god. Denne dagen var smogen ille, så ille at varselet viste helsefare. Lufta var uklar som tåke, det stakk i øynene, og det føltes tungt å puste. Stakkars de som jevnlig må leve med slik luftkvalitet i hjembyen. 

Vi kom oss inn på en kaffebar, og jenta der hjalp oss etterpå med å bestille en fixed price drosje hjem til hotellet og en god «pustepause» i litt lettere luft innendørs i 7. etasje. 

Det å få kafébetjening til å bestille drosje, mot litt tips (som de ikke forventer), kan være et godt råd. Jmf våre brasilanske hotellnaboer som måtte betale 10-dobbel pris for drosjen med taksameter som de praiet selv.

Da fortsetter kamfergutta sin ferd. Neste stopp: Ferieøya Phu Quoc helt sør i Vietnam.